Finnskogleden - helt på grensen

Høsttur med min spreke mamma, to ryggsekker og et par vandrestaver.

Lengst mot øst, men fortsatt i den sørlige delen av landet, omtrent der Norge er på sitt bredeste, der ligger det skogkledde åsrygger så langt øyet kan se. Finnskogen (eller Finnbygden som det heter i Sverige) strekker seg på begge sider av grensa gjennom Hedmark, og Finnskogleden blir da også kalt for ”en vandring i grenseland”. For vår del representerte turen først og fremst et grenseland mellom senhøst og tidlig vinter. Opprinnelig hadde vi sett oss ut en langhelg i sommer, men ting kom i veien. Vi tok likevel sjansen på å legge av sted midt i elgjakta (så slapp vi i det minste myggen og hjorteflua, som en husbonde vi møtte påpekte). Da den første snøen hadde lagt seg ble det til en av de magiske høsthelgene hvor luften er kald og klar, men hvor sola fortsatt varmer bare en liten smule.

Selve leden er 240 km lang og ble etablert som rute i 1992. Fra Morokulien i Sør til Søre Osen i Trysil i nord kan vi følge villdyrenes og finnenes gamle stier og ferdselsruter gjennom skogene, langs vannene, over toppene og forbi finnetorpene. Våre tre dager ble tilbrakt mellom Øiermoen og Løvhaugen. Med i sekken var soveposer, liggeunderlag, kokeapparat og både øks og sag og presenning, men jeg skjønte fort at min kjære mor hadde mest lyst til å sove inne på denne tiden av året. Jeg gjorde mitt beste for å etterkomme det ønsket, selv om fraflyttingen i distrikts Norge iherdig forsøkte å motarbeide meg. 

Dag 1: Øiermoen – Askosberget (16 km)

På slutten av 1500 tallet foregikk det en betydelig utvandring fra Savolaks i Finland til Wärmland i Sverige. Finnene som kom var halvnomader og drev svedjebruk. De flyttet stadig vestover, og på 1600-tallet kom flere over grensa til Norge. Mange av de gamle finnetorpene er nå fraflyttet, men noen bygninger har blitt bevart. Finnene tok med seg skikken med røykestuer da de flyttet vestover, og dette var den dominerende boligtypen på Finnskogen frem til 1800-tallet. Røykestua har en karakteristisk ovn uten pipe slik at røyken utnyttes for å gi ekstra varme i huset før den siver ut gjennom taket. Vi startet turen ved en badstue med dobbel røykeovn på Nedre Øiermoen.

Første dag var tåkete og vi tråklet oss langs de blåmerka stiene lenger og lenger øst uten noe særlig sikt. Over en spennende hengebru som flommen hadde fått til å hoppe av festene sine i den ene enden, forbi Vålet (Finnskogen turistforening sin hytte) som fortsatt er under restaurering og uten annet enn tak og vegger, til Linna. Linna betyr grense, og nå var vi kommet til grensegata. De neste kilometerne gikk i myr og skog frem og tilbake over grensa. Vi så masse ulvemøkk, men ingen dyr (selv om vi fikk høre dagen etter at seks ulver hadde tatt en hund like ved for bare noen dager siden). Etter å ha fulgt den gamle postruta over Metsigaberget til Askosberget var vi fremme ved dagens mål. Her skulle det etter sigende være muligheter for å få overnatte i en koie tilhørende en av gårdene. Jeg banka på det vi mente var rette gård og hørte inne fra stua: ”Kari, nå kjem det turister!” (med trykk på første stavelse).

Ekteparet på Askosberget er verdens hyggeligste og låner ut en koie til veifarende. Vi fikk til og med oss en flaske lampeolje, men ovnen hadde sprekt så de var redd vi ikke ville få fyr i den. Det var utsikt til noen nye minusgrader om natta og vi var ikke så fryktelig lystne på å overnatte i en hytte uten varme. Heldigvis er er min mor av den praktiske sorten og før jeg hadde rukket å hente vann hadde hun fått gang i ovnen. Det ble riktig så hyggelig utover kvelden.

Dag 2: Askosberget – Røgden (17 km) - Mattila

Finnskogen handler, som navnet tilsier, om skog. Masse skog. Dette er ikke Lomsdal-Visten eller Børgefjell. Her er stiene så godt merka at du kan gå fullstendig i dine egne tanker, og hele Finnskogen er gjennomskåret av hogstflater og skogsbilveier. Det finnes riktignok noen mindre urskogpartier langs myrer og i bratte skråninger, såkalte ”restbiotoper”, men mye av landskapet bærer spor av mennesker mer enn av ulv, bjørn og gaupe, selv om de også holder til i skogene. Det er en annerledes naturopplevelse. Kanskje er det først og fremst tur- og kulturopplevelse? Likevel vil jeg hevde at like viktig som en forståelse for naturens egenverdi er en innsikt i samspillet mellom menneske og natur. Noen har levd her, i og med naturen, lenge før vår tid.

Finnskogleden har blitt til ved at man har valgt ut gamle stier og ferdselsårer og knyttet disse sammen gjennom merking mellom nord og sør. Skjønt, det meste av ferdselen i eldre tider gikk på tvers i området, fra Finnskogen og ned til Glomma eller til Klarälven og Fryken. Utover selve leden oppgis det at det finnes ytterligere 700 km med sti. Vi skulle riktignok få erfare at selv om det er tegnet en sti på kartet er det ikke nødvendigvis slik at det finnes en sti i virkeligheten.

Om kvelden i Askosberget begynte det å snø og da jeg gikk ut for å hente vann morgenen etter var bakken dekket av et fint lag med nysnø. Minusgradene hadde gjort sitt så brønnlokket var fryst til, og jeg måtte pent krype til korset og spørre nede på gården om vi kunne få litt vann. Imens vekket mamma ovnen til liv igjen.

Det ble en solrik dag selv om frosten lå lenge på bakken. Vi krysset grensa til Sverige enda en gang og beveget oss nordover mot Røgden. Området rundt den store sjøen regnes for å ha omfattet kjernekonsentrasjonen av den finske bosetningen. Vi passerte også en rekke finnetorp på veien i dag, de fleste godt skiltet. Noen hadde bare tuftene igjen, mens andre var mer eller mindre falleferdige løer.

Opprinnelig hadde jeg tenkt at vi skulle gå til vi var litt nord for Røgden denne dagen, men jeg innså ganske snart at det ble i lengste laget. Heldigvis opplyste vår finnskogguide at det var hele fire overnattingsmuligheter å velge mellom omkring Röjdafors. Jeg hadde riktignok ikke klart å få tak i noen av disse på forhånd, så jeg satset på at det ville løse seg underveis. Det gjorde det jo også, men litt annerledes enn jeg hadde sett for meg. Da vi igjen hadde prøvd alle telefonnumrene uten å lyktes fikk vi til slutt tak i noen fra bygdegården. Gården var riktignok solgt og fraflyttet, og han kunne også berette at de andre tre overnattingsmulighetene var nedlagt. Imidlertid er ikke hjelpsomheten nedlagt, og vi ble hentet og kjørt de syv kilometerne det var til Mattila, nærmeste overnattingsmulighet som inkluderte fire vegger og en vedovn.

Dag 3: Mattila – Løvhaugen (12km)

Mattila, eller Mattisgården på norsk, er en fantastisk godt bevart finnegård fra 1800 tallet. I tillegg har de hentet inn og istandsatt en rekke andre koier fra skogen. Vi fikk overnatte i Meggdobba, en liten stabburslignende koie fra området.

Turen til Mattila medførte jo at vi befant oss et godt stykke øst for leden, men i følge kartet skulle det gå en sti tvers over til Abbortjernsberg, der vi ville komme inn på leden igjen. Heldigvis har jeg for vane å forhøre meg hos lokale nesten uansett hvor i verden jeg kommer, så jeg spurte inn til denne stien som angivelig skulle være der. ”Er dere vant til å lese kart og kompass?”, var svaret vi fikk. Det viste seg at det ikke finnes noen sti, men en gammel fiskerute som var merket med gule bånd. Sånn sett var det verken en merket sti eller en umerket sti, men merker i trærne uten sti. Av og til kom vi over en hogstflate hvor skogen var stykket opp i fillebiter og både merking og skog var borte. Vi visste jo hvor vi skulle, og med skogsbilveier over alt er det nok av fanglinjer.

Litt over halvveis kom vi til Abbortjernberg, en finnegård som faktisk var bebodd frem til 1937. Bygningene er godt bevart og ligger i en nydelig åpen skråning. Igjen lot vi oss imponere over den jobben som har blitt nedlagt for å rydde områdene slik at man faktisk kunne leve her. Etter en rast i solveggen tok vi fatt på den siste etappen frem til Løvhaugen. Det var ikke jakt i det området vi beveget oss i på svensk side, men vi var mer usikre på den norske siden. For sikkerhets skyld endte vi opp med å gå de siste kilometerne på grusvei. Én kan mene hva en vil om de som skyter på alt som rører seg, men vi var lite lystne på å bli forvekslet med elg likevel.

Litt slitne i beina, et par såre hofter, men ellers ved godt mot ble vi hentet i Løvhaugen, og jeg må bare si som alle andre vi har møtt underveis: Hvis bare jeg er like sprek som mamma når jeg har passert 60!

Klare for avmarsj fra Øiermoen.

Lunsjpause ved Vålet.

En noe ustabil bru...

Linna! Første grensekryssing! 

Koia ved Askogberget

Om natta kom det første snøfallet! 

Vi krysser grensa igjen! 

De er hjelpsomme i Sverige...

Finnegården Mattila! 

Lunsjpause på ved til Løvhaugen.

Det er mye skog på Finnskogen! 

Finnegården Abbortjernsberg

Leden er godt merket med blått i Norge og orange i Sverige! 

Planlegge tur på Finnskogen:

1: 50 000 kartene over Finnskogen er delt i tre; sør, midt og nord. Disse er gode planleggingsverktøy, men ikke stol på at alle steder det er merket en hytte på kartet faktisk innebærer en overnattingsmulighet innendørs. Selve leden er godt merket, men bortsett fra denne er det altså varierende hvor tydelig de andre stiene er.

Det finnes en egen guide til Finnskogleden (fås kjøpt blant annet av DNT), men den ble sist revidert i 2002 og mye har skjedd de siste ti årene. Hvis telefonnumrene ikke er i bruk betyr det kanskje at overnattingsmuligheten ikke eksisterer lenger…

Det er likevel gode muligheter utendørs, en rekke flotte gapahuker og mengder av gode teltplasser. Ellers har Finnskogen turistforening en del hytter, men mange av de ligger lenger nord enn vi var. 

Norsk Naturarv - vedlikehold eller reparasjon?

Den verden vi har formet med vår måte å tenke på, har alvorlige problemer som ikke kan løses ved å fortsette å tenke på samme måten” (Einstein).

”Norge har mer enn nok natur!”

I løpet av mitt første studieår i Bø fikk vi som eksamensoppgave å drøfte påstanden ”Norge har mer enn nok natur!” Uttalelsen kom fra én av våre partiledere omtrent samtidig med at Riksrevisjonen (2006-2007) kom med sin knusende dom over norsk arealpolitikk, og i særdeleshet forvaltningen av norsk villmark. Blant hovedpunktene var det faktum at store sammenhengende naturområder reduseres, byggingen på snaufjellet og i skoggrensa har økt med om lag 25 prosent fra 1985 til 2005, byggingen i strandsonen avtar ikke (i noen fylker har byggeaktiviteten i strandsonen vært høyere etter 1995 enn mellom 1985 og 1995) og byggingen langs vassdragene øker. Med andre ord var konklusjonen fra riksrevisjonen at: ”Dagens arealforvaltning bidrar til en nedbygging av områder som Stortinget har vektlagt skal ivaretas”. I tillegg har Norge forpliktet seg til å stanse (ja, faktisk ikke bare redusere, men stanse) tapet av biologisk mangfold innen 2010. Det er bare det at dersom våre ulike truede arter skal overleve må de ha områder å overleve i.

Hva er verdien av inngrepsfri natur?

Én av de første dagene jeg hadde sammen med årets friluftslivselever laget vi en oversikt over deres forventninger til et folkehøgskoleår ute i den nordnorske naturen. Høyt på listen kom et ønske om å oppleve mer eller mindre urørt natur. Ikke så underlig kanskje med tanke på at ”fred og ro” er ett av hovedmotivene for at nordmenn søker ut i naturen. Frihetsfølelsen og naturopplevelsen som finnes langt fra nærmeste bilvei og mobildekning har vist seg å ha stor betydning for livskvaliteten til ikke bare nordmenn, men også ”naturløse” turister som kommer til Norge for å oppleve stillheten, drikke av fjellvannet og ikke minst å kunne vandre fritt rundt i dyre- og planteriket.

Urørthet regnes for en naturkvalitet. Utfordringen ligger i at naturkvaliteter og naturområder (fjellviddene, strendene, myrene, urskogen) er ultimate eller endelige ressurser. Arealene kan ikke økes over tid, de kan bare holdes konstante eller minkes.

Det er derfor mitt håp at elevene gjennom friluftsliv vil opparbeide seg en økt forståelse for natur og kultur, at de vil få en større kjærlighet til naturen vår, og at de vil ta vare på den også for de som kommer etter oss. Det viste seg da også, da vi skulle oppsummere forrige skoleår i mai, at det var turen gjennom Lomsdal-Visten sist år som stod igjen som den aller fineste av folkehøgskoleårets mange turer.

Lomsdal-Visten Nasjonalpark

Lomsdal-Visten, eller Vesterfjella som det heter på folkemunne, er elgens rike. Jeg har ennå ikke møtt på folk i nasjonalparken, men elg og ryper har fulgt meg på ferden hver gang. Av lokalforfatteren Arvis Sveli blir da også området betegnet som ”Det gjemte landet!”. Likevel er området fullt av kulturhistorie og spilte en ytterst viktig rolle under 2. Verdenskrig.  Her inne er det få stier, og de som av og til dukker opp forsvinner igjen like fort. Det er et ypperlig område for å bli gode venner med kart og kompass. Med utallige søkk og høyder som ikke fremgår av 1: 50 000 kartet blir orienteringen fort krevende, spesielt når tåka kommer sigende.

Lomsdal-Visten Nasjonalpark ble opprettet i 2009, og omfatter et område på 1102 kvadratkilometer. Formålet med vernet er blant annet å bevare et stort egenartet og tilnærmet urørt naturområde med tilhørende biologisk mangfold, geologiske forekomster og kulturminner. Det er likevel ingen selvfølge at området ble vernet for ettertiden. Allerede i 1912 begynte folk å kjøpe opp fallrettigheter med tanke på vannkraftutbygging. Det krevde store mobiliseringer fra lokalbefolkningen å få vernet området, noe både jeg og elevene mine er ytterst takknemlige for i dag.

”Villmarka nærmere enn du tror”

”Villmarka nærmere enn du tror”, står det på forsiden av siste nummer av Fjell og Vidde. Og jeg gir Turistforeningen rett i at naturen er nærmere og lettere tilgjengelig enn mange tror. Men villmark, det er det nok ikke så fryktelig mye igjen av. Selvsagt er definisjonene av hva som inngrepsfri og hva som er villmarkspreget natur omdiskutert. Og med det som av noen oppfattes som noe rigide målestokker er nok hensikten mest preventiv med tanke på videre forvaltning enn ment som et oversiktskart for folk på jakt etter villmarksopplevelser. En kan selvsagt oppleve natur som villmark også uten at alle forvaltningsmessige ”krav” er oppfylt. Det gjør likevel ikke definisjonene med tanke på vern mindre viktig!

Mellom 1998 og 2003 gikk det tapt 638 kvadratkilometer med inngrepsfritt areal (område som ligger mer enn én km fra tyngre tekniske inngrep), og 300 kvadratkilometer med villmarkspreget område (områder som ligger mer enn fem km i luftlinje fra nærmeste inngrep).  ”De dype skoger” finnes knapt nok lenger. Dagens skoglandskap er gjennomskåret av veier og hogstflater. Urskogmiljø er praktisk talt borte, det meste av skogen hogges senest når den er moden. Vi har ikke mye igjen som er fritt for veier, hogstflater, hytter eller ledningstraseer. Dette får konsekvenser når vi vet at skogen er levested for nesten halvparten av våre rødlistede arter, hvorav mange krever skikkelig gammelskog.

Norsk institutt for jord- og skogkartlegging (NIJOS) viste i 2004 at bare 6 prosent av det produktive skogarealet i Norge lå mer enn én kilometer fra skogsbilvei. Nå vi i tillegg med dagens hogstmetoder vet at det er teknisk mulig å hogge en halv kilometer fra nærmeste skogsbilvei innebærer det at du skal lete godt før du kan gå en halv til én kilometer i tilfeldig retning uten å støte på en skogsbilvei eller hogstflate. De fleste av slike områder ligger her oppe og nordover. Det er ikke flere sammenhengende naturområder som er store nok å ta av i sør Norge. De siste nasjonalparkene har måttet opprettes i nord.

Tør vi tenke annerledes?

Som Øystein Dahle påpeker i Fjell og Vidde tidligere i år kan vi være uenige om hvordan vi har havnet i den situasjonen vi nå befinner oss i, men utfallet kan uavhengig av dette, sammenfattes i tre punkter: For det første lever vi i et lukket system – Jorden – som vi ikke kan flykte fra. For det andre er jordens økologiske kapasitet i hovedsak disponert med den virkning at for mange lever under eksistensgrensen, mens vi i vår kulturkrets lever høyt over, uten at det har gjort oss lykkeligere. Hans tredje poeng er da også at vi i den sammenheng har blitt tingrike, men tidfattige. Det er rett og slett ikke mulig å opprettholde den samme økonomiske vekstkraften (og forbruket) uten at vi ruinerer naturen både for oss selv og våre etterkommere. Dette går som tidligere nevnt utover livskvaliteten. Det er derfor på høy tid å tenke annerledes.

Til tross for at målet om å stanse tapet av biologisk mangfold ikke ble nådd innen 2010 er det fortsatt en rekke både kortsiktige og langsiktige tiltak som kan settes inn for at kommende generasjoner også skal kunne nyte godt av den norske naturen. Noe handler om vedlikehold, inkludert både vern og hensiktsmessig bruk, og noe handler rett og slett om å gjeninnføre (og reparere) ulike naturtyper der den kan synes tapt i dag. Det krever at ansvaret løftes fra kommune til start, og at det fra statlig hold kommer tydelige helhetlige planer for de ulike naturtyper og områder. Det er mulig, men jeg er ikke så sikker på om det skjer de neste fire årene… Norge har jo tross alt mer enn nok natur!  

Toppen elever klare for vandretur inn i "Det gjemte landet!"

Kart og Kompass er gode følgesvenner. 

"Med fiskestang i handa!"

Teltet er satt opp, tørre klær på. Snart middag!

Fin fangst første kvelden!

Mye regn blir til mye vannføring i bekkene.

Lomsdal-Visten er ikke "a walk in the park", og det er sånn vi liker det!

Topp stemning!

Vakre Sørvassdalen!

Været skifter fort!

De kjente kartene som viser tap av villmark gjennom hundre år. 

Kilder:

Bernsten, B. & Hågvar, S. (red.) 2010. Norsk Natur – Farvel? En illustrert historie. 2. Utgave. Oslo: Unipub.

Dahle, Ø. 2013 ”Miljø og Natur”. Fjell og Vidde nr. 4.

Direktoratet for Naturforvaltning, 2007. Færre inngrep i urørt natur.

           

Lomsdal-Visten Nasjonalpark. 2012. Fra Fjord til Fjell på Helgeland.

http://www.nasjonalparkstyre.no/Lomsdal-Visten/Verneomrade/Lomsdal-Visten-nasjonalpark/

Riksrevisjonen. 2006-2007. Riksrevisjonens undersøkelse av bærekraftig arealplanlegging og arealdisponering i Norge. Dokument 3:11 (2006-2007).

  

"Jeg kommer ikke over hvor fint det er her ute..."

Det mest brukte sitat i løpet av fem dager i havkajakk på Herøy- og Husværøyene.

Noen opplevelser lar seg bare ikke forevige, verken på papiret eller med kameraet. Selv dyktige fotografer må velge ut elementer de vil fokusere på, og noen aspekter av den helheten som utgjør opplevelsen vil bli utelatt eller kanskje ikke en gang oppdaget. Og heldigvis er det sånn, heldigvis vil opplevelsene og minnene vi tar med oss være sterkere. Jeg sliter derfor litt når jeg nå skal formidle avslutningen på kajakkturen vår til Herøy og Husvær, men jeg skal gjøre et forsøk på å sette dere inn i stemningen.

Tenk deg at du, etter tre dager med overskya, litt regn og mye vind, har padla en hel dag i strålende solskinn. Høstsola varmer fortsatt så godt ute på havet at du nesten har blitt litt stekt på den ene siden av kinnet. De siste dagene med vind sender slake dønninger innover mot øyene, men de er såpass langstrakte at du så vidt merker at det bølger. Plutselig får du øye på et hode i vannet foran deg. En sel kikker nysgjerrig opp, strekker hals, før den dukker ned i vannet. Så dukker den opp igjen et lite stykke nærmere deg, kikker igjen, før den på ny dukker ned i vannet og forsvinner. Ute på en av holmene sitter det noe som kan ligne på en ørn. Du er ikke helt sikker om det er en varde av stein eller en fugl, og myser i sola. Plutselig letter kjempefuglen og strekker ut det enorme vingespennet sitt.

Dere har slått leir på en av de mange øyene mellom Brasøy og Husvær. På menyen står det pannekaker med bacon og blåbærsyltetøy, og det blir stekt og stekt til dere virkelig ikke klarer å spise mer. Mens sola er på vei ned blir lunsjbrødet til dagen etter tilberedt. Når mørket har lagt seg som et teppe rundt oss er det på tide å ta på padleutstyret igjen. Dere har bestemt dere for å oppleve Helgelandskysten by night. Først frister det ikke så veldig å skulle trekke på seg halvvåte sokker og bukser, men det gjelder å bare komme i gang. Når du sitter godt plassert i kajakken og lyser ned i vannet med hodelykta er det verdt hele strevet. Det klare vannet på Helgelandskysten er om mulig enda klarere om natten.

Over deg er det et dryss av stjerner. Dere legger kajakkene ved siden av hverandre til en flåte, slår av hodelyktene, lener hodet bakover og bokstavelig talt flyter nedover melkeveien. Fritt for lysforurensning, uten en lyd, ett hundre prosent naturlig, uten noen som helst mulighet for at ett eller annet teknologisk hjelpemiddel vil kunne erstatte en slik opplevelse. Stjerneskudd på stjerneskudd farer over himmelen og ønsker sendes ut i natten. Du bestemmer deg for at i natt er det definitivt natten for å sove under åpen himmel.

Øyriket Helgeland

Det blåste en god sønnavind da vi tok ferga utover til Herøy mandag formiddag. Den bukta jeg først hadde sett meg ut til å øve wet exit og kameratredning i ble ganske kjapt forkastet til fordel for en strand med bedre vindskjerming. Det ble en nok så barsk start på kajakkturen og en rimelig kald fornøyelse for elevene, men å se at de klarer trekke seg ut ved et eventuelt velt er et ufravikelig krav. Heldigvis hadde jeg fire dager til på å vende opplevelsen til noe litt mer lystbetont.

Neste dag startet vi med å øve padleteknikk i nærheten av leiren vår. Så, endelig etter lunsj var det på tide å pakke kajakkene og begynne den virkelige padleturen. Med fortsatt ganske kraftig sørlig vind la vi ruta nordover gjennom Herøysundet og ut mot Øksningan. Omtrent 8 km og en liten overbæring senere fant vi en lun plass vi kunne slå leir på Indre Øksningan.

Med over 30 000 øyer på Helgeland er det nok å velge mellom. Vi sov derfor også på en ny øy hver natt. Den tredje dagen padlet vi rundt Ytre Øksningan og tilbake mot Herøy. Og etter tre dager med vind og regnbyger, hvor vi hadde vært igjennom stort sett hele mitt repertoar av leker og tullesanger begynte forbindelsen til værgudene endelig å bedre seg. Vi koste oss rundt bålet i fjæra mens tidevannet langsomt krøp nærmere da en i gruppen plutselig ropte: ”Se, nordlys!”. Over oss danset nordlyset i både grønne og lilla toner. Det bølget, ble til en smal strek, utvidet seg, fikk tagger og forsynte oss med det beste kveldsshowet vi kunne ønske oss.

Dagen etter våknet vi til morgensol på teltene. Vinden hadde løyet og vi kunne endelig padle sørover mot Brasøy og Husvær. Jeg hadde hele uken krysset fingre for at vi i det minste skulle få én skikkelig soldag på slutten av turen. Det er gjerne de siste dagene som sitter sterkest i kroppen når du kommer hjem, de første dagene på en tur kan derfor godt være litt hustrige bare vi får lov å avslutte med godt vær. Så får det være så sin sak at jeg nok en gang var litt uvenner med fergetabellen da vi skulle hjem fra Brasøy! 

Martin holder intro til havkajakk.

Første wet exit!

Det krever litt organisering å få plass til alt i kajakkene.

Godjentene på padletur! 

2. års elevene!

Lunsjpause på Ænakken.

Søstrene fulgte oss hele veien. 

Klestørking!

Middag i fjæra!

Og baking av både gluten- og glutenfritt brød til morgendagens lunsj. 

Klare for fjerde padledag!

På vei gjennom Tennsundet.

Balanse- og samarbeidsøvelse!

"Nå kunne jeg ikke hatt det bedre!" 

Soveposelufting med Dønnamannen i bakgrunnen.

Den første morgensola.

Ruta vår med start på Tenna og avslutning på Brasøy.